Lil' Louis - French Kiss

Noen låter nekter å bli gamle, uansett hvor teit videoen er.

Rex The Dog - Prototype

Dagens middag:

Creme Fraiche
Grønn Pesto
Pepperonibiter
Salt & Pepper
Pastarør

Njål og jeg hadde en diskusjon, back in the day, om hvorvidt det var slik at de fleste gode teknoartister tenker ut musikken sin før de setter seg ned for å lage den. Det er rart, dette med å produsere elektronisk musikk. I prinsippet kan man lett finne frem til den lyden man ønsker, med samtidig ligger det i kunstnerens ånd å søke de territorier av lyd og musikk som det vanligvis ikke traktes i. For meg er det naturlig at man setter seg ned for å lage noe, og oppdager låten sin i prosessen - ikke før. Sannheten er vel både det ene og det andre. Njål, med sikkerhet, mente at denne låten her er en hvor produsenten må ha tenkt på hovedideene på forhånd. De var rett og slett for bra gjennomført til å ha blitt oppdaget ved tilfeldigheter. Det er godt mulig han har rett. Denne låten er alt for bra, til å ikke være en del av Guds plan.

Amen

Shocking Pinks - Emily

Det er et eller annet uvanlig med denne låten, og det er rart, i tillegg til uvanlig, fordi denne låten er i prinsippet overveldende i sin normalitet. Det vil si, 1-2-3-1-2-3, eller ABCABC som man skriver i litt.vit. + synging og tekst som er så klassisk - en ode til en jente, som egentlig er en ode til alle jenter - Shocking Pinks må ha fått med seg at verden står stille.

Tiga - Hot in Herre

Jeg har (nesten) alltid ment at Nellys "Hot in Herre" var en house-låt i forkledning. Du vet, med den lett gjenkjennelige perkusjonen, og tekster som handler om dansing, sex og en dekadent (men/og bekymringsfri) væren. Derfor var det naturlig at Tiga skulle lage en house-versjon av denne låten.

Det som derimot IKKE er naturlig, er denne musikkvideoen som akkompagnerer låten. Den er fantastisk, og MTV var på sitt aller beste da de til stadighet viste den frem for ungdommen.

Thomas Dolby - She Blinded Me With Science

Y'all need to turn this shit up.

SSC ft. RZA & Ghostface Killah - SAIAN

Klem til alle koselige headz som var på Cushion i går. Stor klem.

Cher - Believe

Det var en gang jeg leste en ting i en anmeldelse som fikk meg til å tenke. Mer enn tenking; det fikk meg til å reflektere. Anmeldelsen var en bombastisk hyllest av Sigur Rós sitt gjennombrudd, som vi kjenner som Ágætis byrjun. I et forsøk på å virkelig få frem hvor viktig denne platen var, hvor fantastisk dette var, hvor viktig dette bandet kom til å bli for det nye milleniet så uttalte altså da denne anmelderen at barn kom til å bli skapt til dette albumet. Folk kom til å kutte seg selv i pulsåren til dette albumet.

Wow.

Selvmord, å ende sitt eget liv, er noe som får deg til å tenke. Konseptet med selvmord er dramatisk, tenk å velge å ende sitt eget liv. Tenk å velge musikk man ender sitt eget liv med. Det var da jeg først tenkte at smak er for subjektivt og uoversiktlig til å egentlig fungere som en målbar enhet for hva som helst. Det gikk opp for meg, liksom, da jeg leste dette. Det er vanskelig å overbevise en hardcore Celine Dion-fan om at hennes låter holder lavt estetisk kvalitet. Og hvis det fins folk der ute som kutter over pulsårene sine til Celine Dion, eller Sigur Rós, eller Rachmaninoff - fortjener så ikke all musikk å bli tatt på alvor? Selv om mesteparten av verden kommer til en konsensus angående Tokio Hotel f. eks - vil det være noen mening om at "alle" syns det er crap hvis en eller annen kid ønsker å ta sitt eget liv mens de hører på noe med lav estetisk kvalitet? Når folk velger å bruke musikk som et soundtrack til deres egne liv, og liv er alvorlige saker, gir det da mening i å sette noe musikk høyere enn noe annet?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at noen sanger er ute etter å treffe sitt publikum. Og kanskje skal man gi en liten ekstra applaus til låter som prøver å gi en beskjed, et budskap, til sitt publikum. Et budskap som oppfordrer til liv, til glede. Kanskje det er derfor elektronisk, dansbar musikk er så awesome. Det er musikk som oppfordrer til dans, til beruselse (ikke slik din muppet), til euforisk glede.

Og selv om du finner populærkulturelle, elitemessige grunner til å hate det: Hvis det betyr noe for folk, hvis en eller annen goof lar seg røre av budskapet til - tja, la oss si - Chers "Believe", hvem er vi da til å krangle på nettopp det? Hvorfor skal man hate en låt som oppfordrer en til å ta seg sammen, glemme vonde minner og danse?

Jeg ser absolutt ingen grunn til å hate denne låten.

Goldfrapp - A&E

Jeg lurer noen ganger på hvordan mennesker med høy utdannelse, eller bare god nok dannelse, innen musikk hører på låter. Jeg har møtt flere folk, som har mye skolering innen musikk, men som fortsatt ikke makter til å se positivt på elektroniskbasert musikk, da især dansemusikk. Det er vel slik verden er. At man kan mye om musikkteori er ikke en garanti for noe, det er ikke en garanti for shit. Jeg er ikke store artisten, men jeg lager da litt musikk selv, og jeg greier av og til å empatisk se for meg hvordan artistene og produsentene kan ha kommet frem til det resultatet jeg hører på. Som f. eks bassnotene i denne låten, som er grunnlaget for en fin og grei poplåt. Det er det sikkert mange andre som gjør, og det er sikkert mange som har større kunnskaper enn meg i å høre hvilke akkorder det er snakk om, etc. Jeg skulle øsnke jeg var slik. Jeg har fortsatt problemer med å identifisere moll og dur.

Men jeg våknet fra denne "transen" for noen minutter siden. Et romantisk syn på prosessen bak låtskriving, produksjon og hvaellersmanmåttefinnepåundermusikkmekking skjulder at det er så uendelig mye mer som determinerer måten vi opplever musikk på. Hadde jeg forvillet meg lenger inn på arrangementet, så hadde jeg gått glipp avv 90-tallspastisjen som denne låten er, at den høres ut som da Kylie Minogue eksperimenterte med sitt lydbilde før hun fikk sitt endelige comback, eller hvordan de virkelig har satset på en stilig musikkvideo for å skjule at låten ikke er en "toxic", en "Maneater": altså en låt du kommer til å nynne mens du er på vei til forelesning, jobb etc.

Det plager meg litt at en slik låt for meg til å forstå at jeg trolig aldri kommer til å fullt ut forstå musikk. Det kunne da i det minste vært noe som prøver å være årets låt.

Tom Waits - In The Neighborhood

Noen ganger tenker jeg tilbake på et av de mange nabolagene jeg har bodd i.

M - Pop Muzik

God julaften!

(Spill høyt)

NSFW: Kris Menace & Lifelike - Discopolis

God lille julaften, alle sammen.

Los Campesinos! - The International Tweexcore Underground

Når man bor i en bygård, eller i en by overhodet, så vil man før eller senere oppleve lyden av nabosex om natten. De fleste unge mennesker i byen har sex. Men som oftest legger man ikke merke til det. Men så er det alltid noen som har hot sex, og da blir det lyd og åpne vinduer. Kombinasjonen er naboer som hører stønning og lyder som er vanskelige å ignorere.

Det er mange måter å reagere på dette på. Det beste er selvfølgelig å drite i det, gi et smil til dette paret som tydeligvis har det kjekt å fortsette med søvn/lesning/egen sex etc. Men noen roper "lukk vinduet!" eller kaster småstein mot ruten. Andre blir sinte, lukker egne vinduer med voldsom kraft for å poengtere at man er irritert.

Men jeg tror alle slike negative reakjoner er nyanser av misunnelse. Fordi noen har det mer gøy enn man har det selv.

Og det er det eneste jeg kan skrive om denne låten.

Bat For Lashes - Whats a Girl To Do

Denne videoen er veldig veldig veldig stilig.

Los Campesinos - We Throw Parties, You Throw Knives

Tenk deg Destroyer omskrive R.E.M med Arcade Fire som backingband. Der kommer du i nærheten av hvor AWESOME Los Campesinos! er.

Born Ruffians - Hummingbird

Den nye videoen til Born Ruffians er morsom og lett. Men den får også frem lekenheten bak deres komplekse komposisjoner. For Born Ruffians er komplekse unggutter, selv om arrangementet er sparsomt. Hadde videoen vært litt mer crazy så hadde samtlige involverte og alle seere dødd av en kreativitetsoverdose. Det samme gjelder for musikken: Flere instrumenter og høytalerne hadde sprengt seg selv i renn skrekkblandet fryd. Her er det flere ideer enn tilsvarende rockeband har i løpet av flere album. Se opp for disse, 'ass.

Fragma - Toca's Miracle

I 2000 ble "Toca's Miracle" utgitt, en mashup av Fragmas "Toca Me" og Cocos "I Need a Miracle" fra 1997. Et popband må covre denne låten fort som bare fy. Akkordprogresjonen her er vidunderlig.

Philip ft. Sandra Lyng Haugen - Sommerflørt

Av og til kan kommentarer på Youtube si det best:

sandra er snill jente, ikke noe spess fin ikke silikon, hun er helt naturlig jente. btw. sangen er grei nåkk for tenåringer. lett rim, lett beat osv. kåte dritunger ikke still flere spørsmål, dra først til mamaen din og spør om hun har mensen så kompå yuotube

Ayla - Liebe

Mange husker nok denne fra ungdomstiden, og det er det gode grunner til. Et typisk trance-riff setter i gang denne dance-klassikeren, med en hviskende kvinne: "Liebe" sier hun forførisk, og 11-åringer over hele Europa synes det er drittøft. Men denne sangens virkelige triumfkort var en av de mest gjenkjennbare og flotte melodier. Det er mange som glemmer, når de prøver å huske danceperioden ved årtusenskiftet med et selvtvunget hat, at vi fikk servert noen av de beste melodilinjene pop har å by på.

Alice Deejay - Will I Ever

Alice Deejay sin "Will I Ever" er blitt satt i skyggen av "Better Off Alone". Dette er ikke så rart, sistnevnte er en av de beste dance-låtene noensinne laget og det nærmeste en kunstner har vært å beskrive situasjonen på universell basis. Denne er ikke helt der, men jøss som den dukker opp når man opplever situasjonen teksten beskriver.

Eller er det bare meg?

Vampire Weekend - Mansard Roof

Du vet hvordan man av og til oppdager et helt nytt band, signa til et spennende plateselskap og så gir dette bandet ut en singel som er skikkelig bra og som får deg til å tenke at kanskje dette bandet kan bli en legende, kan kanskje bli et skikkeligskikkelig bra band som kanskje andre generasjoner også vil lytte på selv om en singel egentlig er for lite til å si sånt, men man tenker dette likevel fordi singelen er bra og viser lovende takter?

Ja, vet du det?