Cher - Believe

Det var en gang jeg leste en ting i en anmeldelse som fikk meg til å tenke. Mer enn tenking; det fikk meg til å reflektere. Anmeldelsen var en bombastisk hyllest av Sigur Rós sitt gjennombrudd, som vi kjenner som Ágætis byrjun. I et forsøk på å virkelig få frem hvor viktig denne platen var, hvor fantastisk dette var, hvor viktig dette bandet kom til å bli for det nye milleniet så uttalte altså da denne anmelderen at barn kom til å bli skapt til dette albumet. Folk kom til å kutte seg selv i pulsåren til dette albumet.

Wow.

Selvmord, å ende sitt eget liv, er noe som får deg til å tenke. Konseptet med selvmord er dramatisk, tenk å velge å ende sitt eget liv. Tenk å velge musikk man ender sitt eget liv med. Det var da jeg først tenkte at smak er for subjektivt og uoversiktlig til å egentlig fungere som en målbar enhet for hva som helst. Det gikk opp for meg, liksom, da jeg leste dette. Det er vanskelig å overbevise en hardcore Celine Dion-fan om at hennes låter holder lavt estetisk kvalitet. Og hvis det fins folk der ute som kutter over pulsårene sine til Celine Dion, eller Sigur Rós, eller Rachmaninoff - fortjener så ikke all musikk å bli tatt på alvor? Selv om mesteparten av verden kommer til en konsensus angående Tokio Hotel f. eks - vil det være noen mening om at "alle" syns det er crap hvis en eller annen kid ønsker å ta sitt eget liv mens de hører på noe med lav estetisk kvalitet? Når folk velger å bruke musikk som et soundtrack til deres egne liv, og liv er alvorlige saker, gir det da mening i å sette noe musikk høyere enn noe annet?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at noen sanger er ute etter å treffe sitt publikum. Og kanskje skal man gi en liten ekstra applaus til låter som prøver å gi en beskjed, et budskap, til sitt publikum. Et budskap som oppfordrer til liv, til glede. Kanskje det er derfor elektronisk, dansbar musikk er så awesome. Det er musikk som oppfordrer til dans, til beruselse (ikke slik din muppet), til euforisk glede.

Og selv om du finner populærkulturelle, elitemessige grunner til å hate det: Hvis det betyr noe for folk, hvis en eller annen goof lar seg røre av budskapet til - tja, la oss si - Chers "Believe", hvem er vi da til å krangle på nettopp det? Hvorfor skal man hate en låt som oppfordrer en til å ta seg sammen, glemme vonde minner og danse?

Jeg ser absolutt ingen grunn til å hate denne låten.