Fragma - Toca's Miracle

I 2000 ble "Toca's Miracle" utgitt, en mashup av Fragmas "Toca Me" og Cocos "I Need a Miracle" fra 1997. Et popband må covre denne låten fort som bare fy. Akkordprogresjonen her er vidunderlig.

Philip ft. Sandra Lyng Haugen - Sommerflørt

Av og til kan kommentarer på Youtube si det best:

sandra er snill jente, ikke noe spess fin ikke silikon, hun er helt naturlig jente. btw. sangen er grei nåkk for tenåringer. lett rim, lett beat osv. kåte dritunger ikke still flere spørsmål, dra først til mamaen din og spør om hun har mensen så kompå yuotube

Ayla - Liebe

Mange husker nok denne fra ungdomstiden, og det er det gode grunner til. Et typisk trance-riff setter i gang denne dance-klassikeren, med en hviskende kvinne: "Liebe" sier hun forførisk, og 11-åringer over hele Europa synes det er drittøft. Men denne sangens virkelige triumfkort var en av de mest gjenkjennbare og flotte melodier. Det er mange som glemmer, når de prøver å huske danceperioden ved årtusenskiftet med et selvtvunget hat, at vi fikk servert noen av de beste melodilinjene pop har å by på.

Alice Deejay - Will I Ever

Alice Deejay sin "Will I Ever" er blitt satt i skyggen av "Better Off Alone". Dette er ikke så rart, sistnevnte er en av de beste dance-låtene noensinne laget og det nærmeste en kunstner har vært å beskrive situasjonen på universell basis. Denne er ikke helt der, men jøss som den dukker opp når man opplever situasjonen teksten beskriver.

Eller er det bare meg?

Os Mutantes - A Minha Menina

Kjære Astrid

Jeg har fortsatt ikke mottatt noe svar fra deg. Jeg fikk dog bekreftet fra Stian at adressen jeg sendte mitt forrige brev til, var riktig. Jeg håper du leste det. Etter å ha gjenlest mitt brev, tenkt over hva du kan ha følt og tenkt når du leste det, så innså jeg nødvendigheten over en utdypning av hvordan jeg har det for tiden. Maria nekter å forsvinne helt, og jeg er redd for å kun huske Brazil stykkevis og delt.

Det er noe jeg ikke makter i det hele tatt. Du har muligens begynt å skjønne hva jeg kommer til å snakke/skrive om. Ja, det ER maria. Vel, hun der andre også på en måte, hun før det. Og for den saks skyld alle jenter jeg har vært forelsket i i løpet av mitt kortvarige liv. For å rettferdiggjøre videre lesning så må jeg nevne at når det gjelder hun "nye", så skiller det seg klart ut, dette er på mange måter spesielt. Mjau nesten Wow!, les videre.

Erm... beklager hvis jeg har begynt å kjede deg, jeg greier ikke å skrive dette uten en enorm følelse av at egoet mitt vokser seg større, og at jeg påtvinger andre megmegmegmegmegmegmegmeg på andre, som helst vil slippe mer av meg. Men det får nå være. Selv om jeg liker å eksponere meg så er det mye inni meg som jeg ikke snakker om, så du blir på en måte min selv-bestilte psykolog. Forresten, så vil jeg også beklage at jeg ikke skriver på nynorsk.

For å forklare litt mer så må jeg forklare litt om meg selv (igjen), en del av meg som jeg ikke har nevnt til noen andre enn Carmen. Jeg blir ikke forelsket. Jeg blir inniHELVETES forelsket. Jeg er en levende berg og dal bane når det gjelder følelser, og sånn har jeg alltid vært. Men før på ungdomsskolen så var jeg ikke livredd, det er noe som har skjedd her oppe i Hardanger. Bergensjenter kan jeg makte, de er for det meste kyniske drittsekker, som meg, og kanskje ikke så høyt på skalaen for det meste når det gjelder vakkerhet i personligheten osv. Faktisk så har jeg bare veldig nedsettende ting å si om jenter ifra Bergen, aaargh bitchesbitchesbitches, men jeg prøver å hoppe over det til nå og forsøker å berøre problemet mitt. Imens jeg skriver dette så merker jeg hvordan jeg prøver å unngå det. Du har lest mye, men jeg snakker fortsatt ikke om det. Mao. jeg er livredd.

Fordi? Vel, hjertet mitt har blitt knust sønder og sammen. To ganger. I løpet av en kort periode av tid. Det fant jeg ut ganske fort, at det var en uting, og siden den gang har jeg holdt meg så å si unna fast kjæreste, og i det hele tatt å søke kontakt med noen jenter som man ble forelsket i... Ja, du husker kanskje hvor sur Øystein var på meg fordi jeg aldri gjorde noe med Hermine? Vel, grunnen er (for) enkel. Jeg turde ikke. Når jeg er forelsket så er jeg så fuckings forelsket at hjertet holder på å sprenge, fornuften daler langt ut i viddene (Brazil f. eks) og jeg blir enda mer pling plong i hodet enn hva jeg er fra før av. Forelskelse med andre ord. Ganger tusen. Og selv av det minste lille forstyrringen kan skape sjokkbølger langt inne i hodet mitt. En dag ble jeg veldig forelsket i en jente som, vel, alle skjønte ikke var den rette typen for meg, men jeg ble forelsket alikevel. Dette var da i Bergen, hvor jentene er slike som jeg kan makte. Jeg spurte henne ut (ingen festflørting her nei) og hun sa ja. Jeg var i himmelen x2. Vi ble jo faktisk kjærester. Men lille nå-vil jeg-være-voksen meg var jo selvfølgelig langt ute i dypet når det gjaldt følelser for henne. erm, ja. Geg ville ha dødd for en person når jeg er på mitt beste, noe jeg er konstant når jeg er forelsket. Selvfølgelig (bitchbitchbitchbitch) var hun kun en vanlig bergensjente som i mitt syn lekte med følelsene mine, for hun visste hva jeg syntes om henne. Alikevel så rotet hun med andre, og slo opp/avviste meg på en ganske dårlig formulert og umoden måte da jeg spurte hvorfor. Hun knuste hjertet mitt. Det høres så veldig banalt ut på tekst, men det var noe av de grusomste jeg noensinne hadde opplevd, når jeg aldri har vært i en skikkelig slåsskamp, eller har blitt utsatt for mobbing, rasisme etc. Og dette var da rett før jeg flyttet opp til Hardanger.

Så i det mentale vakuumet så dermed ble skapt, så kom jeg opp til et sted hvor jentene, om dog litt naive og kanskje ikke verdens skarpeste befolkning, så hadde de i hvert fall hjerte av gull. Det gjelder spesielt deg Astrid, du har kanskje den besteste og vakreste personligheten jeg noensinne har sett, og jeg er sinnsykt stolt og glad over at du (forhåpentligvis) er på min side. I livet, ikke i enkeltsaker. Du trenger aldri å være enig med meg, du trenger ikke å støtte meg når jeg skal ut og gjøre det eller det. Men det er fint å vite at du er der. Du er jammen god å ha i slike stunder som dette.

Guillemots - Trains To Brazil (Acoustic)

Kjære Astrid.

Jeg håper du ennå husker Maria, utvekslingsstudenten fra Brazil. Jeg tror du gjør det. Hun lagde sjokoladekake til deg en gang, det var muligens på bursdagen din - jeg tror faktisk med hele 70% sikkerhet at det var på bursdagen din fordi du også fikk kakeboksen sjokoladekaken kom i og den boksen var fin, den var vintage, og du ble glad og du bruker den fortsatt og dette vet jeg fordi jeg så den bli brukt da du lagde brownies. Jeg husker Maria jeg også. Jeg husker henne krystallklart. Dette er rart, fordi jeg har gjort mitt beste for å glemme henne. Jeg husker øynene hennes, måten de flenget meg når hun smilte og måten de revnet meg opp da hun flørtet med Øystein. Dette var noe av det jeg prøvde å glemme.

1. Det jeg skriver nå er mellom meg og deg. Dette er første gang jeg skriver et slikt brev, og også første gang jeg ber noen om å holde det jeg sier hemmelig. Jeg pleier vanligvis å holde en ganske åpen linje med hva jeg mener, sier, føler etc. men det blir litt for tydelig at jeg har rota meg bort i tenkning og følelsesrot som blir for vanskelig for meg å holde styr på uten at det popper opp en risiko for mentalt sammenbrudd. Så derfor.

Til sist ( 1c) ) så vil jeg at du skal vite hvor vanskelig dette er for meg. Under mitt ekstremt dårlig administrerte ytre så ligger det et eller annet dypt og skummelt inni meg som går mye dypere enn man kan ane. Og det er dette jeg vil komme til bunns i. Så vidt jeg har tenkt så er det ihvertfall deilig for meg å slippe ut de ekte tankene mine til en person som kjenner meg, og som jeg kjenner. Når jeg sier at jeg er livredd, så mener jeg virkelig det. Jeg er LIVREDD. Men jeg kan forholde meg til deg. Carmen, Hermine og de i klassen min er ingen sak. Jeg føler jeg har kontroll når jeg er med dere (ikke over dere, men med meg selv). Nett på samme måte som når jeg lager film, musikk, maler, når jeg fremfører lyrikken min. Nett på samme måte.

Jeg kan snakke til en forsamling, legge frem ideer, gjøre forholdsvis store ting, og føle ro, gjøre det kontrollert, og gjøre det bra. Sånne ting kan jeg makte. Det er jo lett. Nå kommer jeg til å skrive et "men", og etter det kommer jeg til å trykke på -enter- tasten en del ganger, fordi det blir nå jeg berører problemet mitt...

men...












For evig din venn
Erik

Vampire Weekend - Mansard Roof

Du vet hvordan man av og til oppdager et helt nytt band, signa til et spennende plateselskap og så gir dette bandet ut en singel som er skikkelig bra og som får deg til å tenke at kanskje dette bandet kan bli en legende, kan kanskje bli et skikkeligskikkelig bra band som kanskje andre generasjoner også vil lytte på selv om en singel egentlig er for lite til å si sånt, men man tenker dette likevel fordi singelen er bra og viser lovende takter?

Ja, vet du det?

Primal Scream - Miss Lucifer

Jeg er 70% sikker på at jeg traff denne jenten ute på byen i går kveld. Jeg er 100% sikker på at denne låten er skamfet. Jeg er 20% sikker på at jeg hadde overlevd denne låten, og denne jenten samtidig.

The Whitest Boy Alive - Golden Cage

Jeg er en av de som aldri har blitt blåst helt overende av Erlend Øye.
Men denne videoen er hot shit.

Gallows - In The Belly Of A Shark

Gallows skal visst være the shit.
Ny punk/hardcore fra the UK.

Jeg for min del har vanskelig for å bestemme meg om dette er bra eller ikke.
Men vokalist Frank Carter ble nettopp kåret til 2007s kuleste i NME. Noe som nok gjør meg en smule tvilsom til hele fyren.

Christopher Plummer - Nabokov: The Metamorphosis

The Clientele - Bookshop Casanova

Vokalisten i The Clientele sa en gang at de var mye bedre enn Belle & Sebastian. Han har helt rett.

Doves - Black and White Town

Tar du poenget nå?