Tiga - Hot in Herre

Jeg har (nesten) alltid ment at Nellys "Hot in Herre" var en house-låt i forkledning. Du vet, med den lett gjenkjennelige perkusjonen, og tekster som handler om dansing, sex og en dekadent (men/og bekymringsfri) væren. Derfor var det naturlig at Tiga skulle lage en house-versjon av denne låten.

Det som derimot IKKE er naturlig, er denne musikkvideoen som akkompagnerer låten. Den er fantastisk, og MTV var på sitt aller beste da de til stadighet viste den frem for ungdommen.

Black Mountain - Druganaut

Det nyeste albumet til Black Mountain er her. Det skal du kjøpe. I mens kan du kose deg med singelen fra deres første album, hvor hver eneste låt er kick-ass.

Thomas Dolby - She Blinded Me With Science

Y'all need to turn this shit up.

SSC ft. RZA & Ghostface Killah - SAIAN

Klem til alle koselige headz som var på Cushion i går. Stor klem.

Question Mark & The Mysterians - 96 Tears

Av og til ga han forbipasserende jenter et blikk. Han hadde lest i BØKENE at de nøt det, at de nøt fremmede menns blikk. Han hadde lest det.

Cher - Believe

Det var en gang jeg leste en ting i en anmeldelse som fikk meg til å tenke. Mer enn tenking; det fikk meg til å reflektere. Anmeldelsen var en bombastisk hyllest av Sigur Rós sitt gjennombrudd, som vi kjenner som Ágætis byrjun. I et forsøk på å virkelig få frem hvor viktig denne platen var, hvor fantastisk dette var, hvor viktig dette bandet kom til å bli for det nye milleniet så uttalte altså da denne anmelderen at barn kom til å bli skapt til dette albumet. Folk kom til å kutte seg selv i pulsåren til dette albumet.

Wow.

Selvmord, å ende sitt eget liv, er noe som får deg til å tenke. Konseptet med selvmord er dramatisk, tenk å velge å ende sitt eget liv. Tenk å velge musikk man ender sitt eget liv med. Det var da jeg først tenkte at smak er for subjektivt og uoversiktlig til å egentlig fungere som en målbar enhet for hva som helst. Det gikk opp for meg, liksom, da jeg leste dette. Det er vanskelig å overbevise en hardcore Celine Dion-fan om at hennes låter holder lavt estetisk kvalitet. Og hvis det fins folk der ute som kutter over pulsårene sine til Celine Dion, eller Sigur Rós, eller Rachmaninoff - fortjener så ikke all musikk å bli tatt på alvor? Selv om mesteparten av verden kommer til en konsensus angående Tokio Hotel f. eks - vil det være noen mening om at "alle" syns det er crap hvis en eller annen kid ønsker å ta sitt eget liv mens de hører på noe med lav estetisk kvalitet? Når folk velger å bruke musikk som et soundtrack til deres egne liv, og liv er alvorlige saker, gir det da mening i å sette noe musikk høyere enn noe annet?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at noen sanger er ute etter å treffe sitt publikum. Og kanskje skal man gi en liten ekstra applaus til låter som prøver å gi en beskjed, et budskap, til sitt publikum. Et budskap som oppfordrer til liv, til glede. Kanskje det er derfor elektronisk, dansbar musikk er så awesome. Det er musikk som oppfordrer til dans, til beruselse (ikke slik din muppet), til euforisk glede.

Og selv om du finner populærkulturelle, elitemessige grunner til å hate det: Hvis det betyr noe for folk, hvis en eller annen goof lar seg røre av budskapet til - tja, la oss si - Chers "Believe", hvem er vi da til å krangle på nettopp det? Hvorfor skal man hate en låt som oppfordrer en til å ta seg sammen, glemme vonde minner og danse?

Jeg ser absolutt ingen grunn til å hate denne låten.

Goldfrapp - A&E

Jeg lurer noen ganger på hvordan mennesker med høy utdannelse, eller bare god nok dannelse, innen musikk hører på låter. Jeg har møtt flere folk, som har mye skolering innen musikk, men som fortsatt ikke makter til å se positivt på elektroniskbasert musikk, da især dansemusikk. Det er vel slik verden er. At man kan mye om musikkteori er ikke en garanti for noe, det er ikke en garanti for shit. Jeg er ikke store artisten, men jeg lager da litt musikk selv, og jeg greier av og til å empatisk se for meg hvordan artistene og produsentene kan ha kommet frem til det resultatet jeg hører på. Som f. eks bassnotene i denne låten, som er grunnlaget for en fin og grei poplåt. Det er det sikkert mange andre som gjør, og det er sikkert mange som har større kunnskaper enn meg i å høre hvilke akkorder det er snakk om, etc. Jeg skulle øsnke jeg var slik. Jeg har fortsatt problemer med å identifisere moll og dur.

Men jeg våknet fra denne "transen" for noen minutter siden. Et romantisk syn på prosessen bak låtskriving, produksjon og hvaellersmanmåttefinnepåundermusikkmekking skjulder at det er så uendelig mye mer som determinerer måten vi opplever musikk på. Hadde jeg forvillet meg lenger inn på arrangementet, så hadde jeg gått glipp avv 90-tallspastisjen som denne låten er, at den høres ut som da Kylie Minogue eksperimenterte med sitt lydbilde før hun fikk sitt endelige comback, eller hvordan de virkelig har satset på en stilig musikkvideo for å skjule at låten ikke er en "toxic", en "Maneater": altså en låt du kommer til å nynne mens du er på vei til forelesning, jobb etc.

Det plager meg litt at en slik låt for meg til å forstå at jeg trolig aldri kommer til å fullt ut forstå musikk. Det kunne da i det minste vært noe som prøver å være årets låt.

Tom Waits - In The Neighborhood

Noen ganger tenker jeg tilbake på et av de mange nabolagene jeg har bodd i.