Goldfrapp - A&E

Jeg lurer noen ganger på hvordan mennesker med høy utdannelse, eller bare god nok dannelse, innen musikk hører på låter. Jeg har møtt flere folk, som har mye skolering innen musikk, men som fortsatt ikke makter til å se positivt på elektroniskbasert musikk, da især dansemusikk. Det er vel slik verden er. At man kan mye om musikkteori er ikke en garanti for noe, det er ikke en garanti for shit. Jeg er ikke store artisten, men jeg lager da litt musikk selv, og jeg greier av og til å empatisk se for meg hvordan artistene og produsentene kan ha kommet frem til det resultatet jeg hører på. Som f. eks bassnotene i denne låten, som er grunnlaget for en fin og grei poplåt. Det er det sikkert mange andre som gjør, og det er sikkert mange som har større kunnskaper enn meg i å høre hvilke akkorder det er snakk om, etc. Jeg skulle øsnke jeg var slik. Jeg har fortsatt problemer med å identifisere moll og dur.

Men jeg våknet fra denne "transen" for noen minutter siden. Et romantisk syn på prosessen bak låtskriving, produksjon og hvaellersmanmåttefinnepåundermusikkmekking skjulder at det er så uendelig mye mer som determinerer måten vi opplever musikk på. Hadde jeg forvillet meg lenger inn på arrangementet, så hadde jeg gått glipp avv 90-tallspastisjen som denne låten er, at den høres ut som da Kylie Minogue eksperimenterte med sitt lydbilde før hun fikk sitt endelige comback, eller hvordan de virkelig har satset på en stilig musikkvideo for å skjule at låten ikke er en "toxic", en "Maneater": altså en låt du kommer til å nynne mens du er på vei til forelesning, jobb etc.

Det plager meg litt at en slik låt for meg til å forstå at jeg trolig aldri kommer til å fullt ut forstå musikk. Det kunne da i det minste vært noe som prøver å være årets låt.