Os Mutantes - A Minha Menina

Kjære Astrid

Jeg har fortsatt ikke mottatt noe svar fra deg. Jeg fikk dog bekreftet fra Stian at adressen jeg sendte mitt forrige brev til, var riktig. Jeg håper du leste det. Etter å ha gjenlest mitt brev, tenkt over hva du kan ha følt og tenkt når du leste det, så innså jeg nødvendigheten over en utdypning av hvordan jeg har det for tiden. Maria nekter å forsvinne helt, og jeg er redd for å kun huske Brazil stykkevis og delt.

Det er noe jeg ikke makter i det hele tatt. Du har muligens begynt å skjønne hva jeg kommer til å snakke/skrive om. Ja, det ER maria. Vel, hun der andre også på en måte, hun før det. Og for den saks skyld alle jenter jeg har vært forelsket i i løpet av mitt kortvarige liv. For å rettferdiggjøre videre lesning så må jeg nevne at når det gjelder hun "nye", så skiller det seg klart ut, dette er på mange måter spesielt. Mjau nesten Wow!, les videre.

Erm... beklager hvis jeg har begynt å kjede deg, jeg greier ikke å skrive dette uten en enorm følelse av at egoet mitt vokser seg større, og at jeg påtvinger andre megmegmegmegmegmegmegmeg på andre, som helst vil slippe mer av meg. Men det får nå være. Selv om jeg liker å eksponere meg så er det mye inni meg som jeg ikke snakker om, så du blir på en måte min selv-bestilte psykolog. Forresten, så vil jeg også beklage at jeg ikke skriver på nynorsk.

For å forklare litt mer så må jeg forklare litt om meg selv (igjen), en del av meg som jeg ikke har nevnt til noen andre enn Carmen. Jeg blir ikke forelsket. Jeg blir inniHELVETES forelsket. Jeg er en levende berg og dal bane når det gjelder følelser, og sånn har jeg alltid vært. Men før på ungdomsskolen så var jeg ikke livredd, det er noe som har skjedd her oppe i Hardanger. Bergensjenter kan jeg makte, de er for det meste kyniske drittsekker, som meg, og kanskje ikke så høyt på skalaen for det meste når det gjelder vakkerhet i personligheten osv. Faktisk så har jeg bare veldig nedsettende ting å si om jenter ifra Bergen, aaargh bitchesbitchesbitches, men jeg prøver å hoppe over det til nå og forsøker å berøre problemet mitt. Imens jeg skriver dette så merker jeg hvordan jeg prøver å unngå det. Du har lest mye, men jeg snakker fortsatt ikke om det. Mao. jeg er livredd.

Fordi? Vel, hjertet mitt har blitt knust sønder og sammen. To ganger. I løpet av en kort periode av tid. Det fant jeg ut ganske fort, at det var en uting, og siden den gang har jeg holdt meg så å si unna fast kjæreste, og i det hele tatt å søke kontakt med noen jenter som man ble forelsket i... Ja, du husker kanskje hvor sur Øystein var på meg fordi jeg aldri gjorde noe med Hermine? Vel, grunnen er (for) enkel. Jeg turde ikke. Når jeg er forelsket så er jeg så fuckings forelsket at hjertet holder på å sprenge, fornuften daler langt ut i viddene (Brazil f. eks) og jeg blir enda mer pling plong i hodet enn hva jeg er fra før av. Forelskelse med andre ord. Ganger tusen. Og selv av det minste lille forstyrringen kan skape sjokkbølger langt inne i hodet mitt. En dag ble jeg veldig forelsket i en jente som, vel, alle skjønte ikke var den rette typen for meg, men jeg ble forelsket alikevel. Dette var da i Bergen, hvor jentene er slike som jeg kan makte. Jeg spurte henne ut (ingen festflørting her nei) og hun sa ja. Jeg var i himmelen x2. Vi ble jo faktisk kjærester. Men lille nå-vil jeg-være-voksen meg var jo selvfølgelig langt ute i dypet når det gjaldt følelser for henne. erm, ja. Geg ville ha dødd for en person når jeg er på mitt beste, noe jeg er konstant når jeg er forelsket. Selvfølgelig (bitchbitchbitchbitch) var hun kun en vanlig bergensjente som i mitt syn lekte med følelsene mine, for hun visste hva jeg syntes om henne. Alikevel så rotet hun med andre, og slo opp/avviste meg på en ganske dårlig formulert og umoden måte da jeg spurte hvorfor. Hun knuste hjertet mitt. Det høres så veldig banalt ut på tekst, men det var noe av de grusomste jeg noensinne hadde opplevd, når jeg aldri har vært i en skikkelig slåsskamp, eller har blitt utsatt for mobbing, rasisme etc. Og dette var da rett før jeg flyttet opp til Hardanger.

Så i det mentale vakuumet så dermed ble skapt, så kom jeg opp til et sted hvor jentene, om dog litt naive og kanskje ikke verdens skarpeste befolkning, så hadde de i hvert fall hjerte av gull. Det gjelder spesielt deg Astrid, du har kanskje den besteste og vakreste personligheten jeg noensinne har sett, og jeg er sinnsykt stolt og glad over at du (forhåpentligvis) er på min side. I livet, ikke i enkeltsaker. Du trenger aldri å være enig med meg, du trenger ikke å støtte meg når jeg skal ut og gjøre det eller det. Men det er fint å vite at du er der. Du er jammen god å ha i slike stunder som dette.