Dette er ikke bare et innlegg om en fantastisk re-work av en flott låt fra Frankie Valli/The Four Seasons, men også en slags meditativ forbedredelse på Jens, Jens, Jens. Lekman, selvfølgelig. Albumet hans er ute. Det er iblant oss. Og snart er den håpløse svensken på Hulen, om ni dager faktisk og om du ikke har billett så bør du anskaffe deg et slikt verdipapir så fort som overhodet mulig. Og vi bør alle forberede oss. På le schmaltz, og slikt.
Grunnen til at du ser/hører denne videoen, men leser om Jens Lekman er fordi, jo hør nå her: Selv om denne låten og Jens Lekmans nyeste, 'Night Falls Over Kortedala', er ulike - så er de fortsatt beslektet. Ikke brødre, kanskje mer... kusiner. Og de elementene, la oss si den DNA-en de deler er intellektuelle ting som: Det klassiske møter det nye, og slikt. Dansen møter melankolien. Teknologien møter harmonien. Og så vet man liksom ikke helt hva man skal si. I lys av slike ting, som inkorporerer alle de fancy ordene som nettopp ble nevnt, så blir man paff. Målløs. Stum. Som en slags viktig digresjon: Dette reflekteres i dette innlegget, det går nowhere. Men heldigvis så kan du høre på låten om igjen. Trykke på repeat, og slikt.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment