Det er vanskelig å beskrive hvor fet denne låten er. Noe som kan fungere som et pekepinn er det faktum at denne låten ble først utgitt i 2000, og i motsetning til veldig mye annet fra den tiden: Dette høres fortsatt like fett og dynamisk ut som på den tiden. Rui Da Silva bruker ikke gamle disco-samples og synth-presets til å dytte en melodi ned i halsen på deg. Han bruker snarere lyder som høres ut som ingen av delene, og bygger opp en lydstemning som hele tiden bygger seg opp mot en take-off som bare vil dukke opp i fantasien din. Dette er en av grunnpillarene i Deep House, nemlig det å kunne holde en låt, en følelse, på bristepunktet av eh... full utløsning. Men nekte deg dette.
Og egentlig er dette en flott poplåt i forkledning. I en veldig fin innpakning.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment