Bertine er ingen favoritt her i VKTRS, men denne sangen er en av Norges beste pop-låter de siste årene. Grunnen til det ligger hos Richard X. Bass-synthen er mye mørkere enn hva som er vanlig innen pop som sjanger, den er også konstant - det gjør at låten alltid har en skummel bassfrekvens tilstede. Introen viser også en dæsj av noe episk - tankene springer hen til Goldfrapp og Brian Eno når synthpadsene legger grunnlaget for melodien.
Og låten er fengende.
Da Zetlitx spilte på VossaJazz for mange år siden (mitt første år der oppe), så var dette en konsert preget av dårlig lyd, mye venting og rotete oppsett. Jeg var egentlig der for å se Jaga Jazzist - et kollektiv jeg forgudet på den tiden. Jeg ville egentlig ikke på denne konserten. Og lenge så det slik ut at mine mistanker skulel bli bekreftet, Zetlitz hadde nemlig ikke det helt store låtutvalget å plukke fra samtidig som resten av konserten (som foregikk i en hall) ikke holdt de store kvalitetene. Men så spilte de denne låten, som siste låt. da var det verdt det. Takk, Richard X.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment